En fjern slektning
Fra et annet dyp
Ledet meg
Inn I meg selv

Mangt ble jeg fortalt
Da jeg ristet de første runer
Av falske profeter
Og svarte symboler
Men det er sølvet som skinner sterkest
Og tornen som sitter I minnet

Jeg satt I åtte netter mellom ilden
Kom meg nær om du tør
Jeg følger spor I mørket
Når lyset skinner som sterkest
Tyder tegn I vinden
Blendet av nattens forførende lys

Et blot til alvene
Ved bekken som viste runer
Hvor livet fantes I mitt eget blikk
I en tid hvor uskyld ble forlatt